mandag 13. februar 2012

Trugleik i djupsnø.

I helgen var det på nytt klart for en tur til Østerby. Nydelig vær og passe kulde lovet bra. Strømmen må ha gått der oppe, for værstasjonen viste LL på innetemperaturen! Etter en time var denpå 0.
Lørdag Per Øyvind og jeg hadde planer om en tur på vestsiden av skogen. Gråbein hadde jo holdt seg der en stund. Vi startet fra forskerhytta ved Snustjern, og "fulgte" en sti opp på Tausjøberget.(396m o h).
Det ble tungt... Jævlig tungt! Siden det ikke har vært mildvær i vinter, sank vi helt til bunns når vi gikk.
Men vakkert var det....

Spesielt myrene var tunggåtte. Vi byttet på å gå foran og brøyte. Noen hundre meter hver....
Det ble en del korte pustepauser på veien opp. Formen er nok ikke helt patent lenger.


Vel oppe på Tausjøberget, gikk turen ned brattlia mot en lang myr med tre små tjern. Det gikk lettere i tjukkskauen. Litt fastere snø gjorde underverk. Vi kom ned på det største tjernet etter å ha krysset ørti haraspor. Virket som om de levde i sus og dus uten fare for liv og helse. Ingen spor etter rev eller mår.
Jeg døpte tjernet for Anderstjern siden Per Øyvind ikke visste navnet, og fordi jeg kom dit først.
Anderstjern.

Turen gikk videre nordover og litt vest over nok en stor myr. Ingen spor etter gråbein..
Vi gikk inn i nok en tjukkskau for å se om de kanskje hadde gått der, men kun haraspor der og. Vi kom ut helt i nordenden av myra. Tok en liten appelsinpause for å hente litt krefter.
Myra er lang!

Fra myra dreide vi østover og klatret opp på Griseberget. Der har det vært hogst, så det var mye løs snø hele veien. Vi fant spor av elg, men de hadde nok trukket ned i lettere terreng. Utsikten var upåklagelig. Så nesten hele Møkern og langt inn i de dype Finnskogene....
Møkern i bakgrunnen.

Per Øyvind så et hull i snøen hvor en orrfugl hadde dokket. Han pirket i snøen, og vips så kom det ei orrhøne ut av snøen rett i fleisen på ham. Nesten så han tok en baklengs salto..
Kulda gjør skogen vakker..

Fra toppen gikk vi sørover langs åsen og kom oss ned på en gammel kjørevei. Der dukket det opp spor av elg, hare og rev. Så det var ikke helt dødt i skogen. Plutselig dukket det op et lite rødmalt hus i skogen. Det var en gammel hoggerbrakke som stod og forfalt. Med litt arbeid vil den bli brukbar igjen.





Fra koia gikk vi veien ned til nok en eviglang myr! Virker som om skauen er full av disse..
Etter tre og en halv time kom vi ut på veien igjen. Det var faktisk ganske greit. Truger i løssnø tar godt på beina! Etter å ha fulgt veien i hundre meter så vi dette:
..og dette:
Der hadde vi gått og kava i laussnø og berg og ikke funnet en dritt. Hadde vi gååt hundre meter nordover fra bilen hadde vi funnet revirmarkeringa over. Gråbeinflokken hadde kommet østfra og fulgt veien sørover natta før. Ja, ja. Vi hadde i det minste fått god trim.

På søndag valgte vi en annen rute. Regnet med at gråbein hadde tatt til skogs igjen, og vi fant ingen avhopp fra veien. Vi startet på Snustjern og gikk skaulens til Smaltjern og opp til Särgilamp. Like fordømt tungt som på lørdag! Vel opp tok vi en rast med kjeks, kaffe og et lite bål. Hentet oss ordentlig inn førvi gikk sørøstover på jakt etter spor.

Over myrene(!) var det mere elgspor. Vi dreide etterhvert vestover og ned mot bekken fra Ridalampi. Det var bratt og trangt. Ved bekken var det mye elgspor. Vi fulgte dem opp en lang bakke mot ei myr hvor elgen hadde galloppert. Løypa deres så helt herja ut. Tro hva det var som hadde satt fart på dyra??
Vi gikk elgveien mot bekken mellom Snustjern og Sarabodako. I lia ned mot bekken var det elggroper under hver busk. Spor over alt! Tydelig hvor elgen holder til gitt... Den siste myra var den tyngste. Så vidt beina holdt opp på veien. Jeg ble stående å puste ut mens jeg hang på stavene... Og hva så jeg mellom trugene??
Jatta....

Neste gang vi skal oppover, skal vi gjøre litt bedre undersøkelse på veien før vi labber til skogs.
Ønsker meg noen centimeter med snø.. Sporsnø......

lørdag 4. februar 2012

Fangstrapport 2011



Så er tiden inne for å oppsummere fiskeåret 2011. Det ble færre fisk enn i fjor, men vi er stort sett fornøyd. Mange fine opplevelser i denne tabellen. I tillegg var vi ganske mye i Stocktjärn i Sverige. Fisken derfra er ikke tatt med her. Grunnen til at det ble lite fisking etter 22/7 har ingenting med terroren å gjøre, men det faktum at Troya skadet en labb, og vi valgte å bli hjemme med henne. Les; Østerby. Vi var ute for å prøve fiskelykken atskillig flere ganger enn de vi fikk fisk på. Som dere vil se er noe av årsaken til det "dårlige" fisket forsøkt analysert nederst i rapporten.

Fangstrapport for Varaldskogen 2011


Sted/dato               Art                        Lengde/vekt         Kjønn                    Redskap
6/5 Abbortjern
Ørret
Ørret
Ørret
39x525
37,5x440
32,5x300
Hann
Hann
Hunn
Flue
Flue
Mark
7/5 Snustjern
Ørret
31x280
Hunn
Mark
8/5 Lystjern
Ørret
36x545
Hann
Flue
13/5 Abbortjern
Ørret
Ørret
38x475
42x615
Hann
Hunn
Flue
Flue
14/5 Abbortjern
Ørret
Ørret
ørret
36x580
33,5x340
31x360
Hunn
Hann
Hunn
Flue
Mark
Mark
15/5 Svartjern
Ørret
Ørret
37x575
34x400
Hann
Hann
Flue
Mark              
16/5 Kongotunen
Ørret
Ørret
Ørret
34x480
39x710
32,5385
Hunn
Hann
Hann
Flue
Flue
Flue
3/6 Abbortjern
Ørret
Ørret
Ørret
34x435
37x600
36x525
Hunn
Hann
Hunn
Flue
Flue
Flue
4/6 Kongotunen
Ørret
32x325

Flue
11/6 Abbortjern
Ørret
35x435
Hann
Flue
12/6 Abbortjern
Ørret
Ørret
34,5x410
25x140
Hann
Flue
Mark
19/6 Lystjern
Ørret
Ørret
Ørret
33x320
31,5x380
37x480
Hunn
Hunn
Hunn
Flue
Flue
Flue
26/6 Lystjern
Ørret
34,5x440
Hann
Flue
10/7 Kongotunen
Ørret
36x400
Hunn
Flue
13/7 Abbortjern
Ørret
35,5x370
Hunn
Maur
15/7 Kongotunen
Ørret
Ørret
34x390
34x420
Hann
Hunn
Flue
Flue
17/7 Lystjern
Ørret
45x865
Hunn
Flue
22/7 Kongotunen
Ørret
33x270
Hann
Flue
       
I tillegg fikk vi mye småfisk, også under minstemålet, i Abbortjern og Kongotunen. Mye mager fisk på våren. Svenskefisken var som vanlig mager hele året. Lite fisk i år, men det skyldes nok altfor mye vann og at vannet var veldig varmt. Satser på bedre lykke neste år.


onsdag 1. februar 2012

Nytt år - Nye sjanser.

Nå er det tid for en liten oppsummering av høsten - 2011. Det ble relativt mange turer til Østerby i denne perioden, men det var ikke fiske som stod i høysetet, men soppsanking. Og det skal sies, aldri har vi funnet mer kantarell på ett sted enn vi gjorde fem minutter fra utgangsdøra! Åleit; ti minutter da.. :-)
8,6 kilo av skogens gull....

Kantarell med bacon og fløte.. Ikke rart en blir feit...
 Elgjakta var unnagjort på to dager, så den skapte ingen problemer for utfartstrangen vår. Slakteplassen ligger på tomta, så utover i oktober var det stor pågang av rev som ville ha litt gratis lettfanget føde. Per Øyvind rigget til et viltkamera og vips fikk vi et bilde av en av gjengen.

Årets siste fisketur gikk til Abbortjern i slutten av september. Det var like dødt som det hadde vært store deler av sommeren. De eneste som tok, var et par "svenskefisk" som ikke hadde lagt på seg nevneverdig det året de hadde bodd i tjernet. Har en mistanke om at det er litt for stor kamp om føden i noen av disse tjerna.
Trenger neppe noe Grethe Rohde kurs denne gitt...


Jeg skal komme tilbake med statistikk over fjorårets fangst i et senere innlegg. Det ble ikke satt ut fisk i høst, så nå skal det bli spennende å se til våren om det har hjulpet noe på kondisjonen til de som har overvintret.

November var relativt rolig. Vi fikk en ny leieboer på Østerby. Vi så ham(henne) bare en gang, men sporene var tydelige. En grevling flyttet inn i kjelleren.

 Hi-inngangen er en sprekk mellom to steiner i kjellermuren. Det er spor frem til hullet og det er jord på steinene. Pia reagerte en del på lyder vi ikke hørte, så vi regnet med at det var leieboern som hadde fest under gulvet. Vet ikke helt hvordan vi skal få drevet inn husleia......:-)


V dro opp for å feire nyttår på skogen tredje juledag. Vinteren hadde vært mild, og det var ikke spådd sprengkulde. Det var heller ikke snø å snakke om. Jeg benyttet en av de fine solskinnsdagene til å gå sjutorps- leden sammen med Pia. Det var en del is der snøen hadde smeltet, men i skogen var det snøfritt.
Nærmeste nabo; Lebiko.

Kissalamp. Et utrolig vakkert sted som desverre står for fall.

På Valli er det bare jordkjelleren som står igjen.

Riitamäki, ledens eneste komplette finnetorp. Her med linselus!!

Lomstorp. Legg merke til den gigantiske jordkjelleren.

Det er fott utsikt langs leden mellom Lomstorp og Svartbekken. Prøv å følge stien på bildet...

Svartbekken er vår nærmeste nabo på svensk side. Her bor det folk (svensker) hele sommerhalvåret.

Dagen etter den flotte turen så det slik ut utenfor kjøkkenvinduet:


Da ble det ikke flere langturer på lusa og meg. Det var forøvrig deilig å være på skogen fordi det var første året vi hadde skåla full av fin ved. Slapp den evindelige kløyvinga hver dag.
Fredagen hadde vi inntatt middagen og satt på kjøkkenet og sløva da det plutselig kom en brummelyd fra ovnene. Shit! Det kunne bare være en ting: pipebrann! Jeg stormet ut, og joda, en vulkan av svart røyk og flammer sto opp fra pipa. Jeg visste ikke helt hvor mye pipa tålte, så jeg løp inn og hentet bikkjene og plasserte dem i bilen. Så ringte jeg Godseiern for å få ham til å ringe brannvesenet. Prøvde sjøl, men fikk bare en svenskeradd på tråden som fortalte at nummerte jag prøvde ringa inte var osv...
I mellomtiden hadde samban stengt luftspjelene og tømt ovnene for ved. Jeg fant ut at det ikke var noen vits i ta sjanser på pipa, så jeg brukte brannslukningsapparatet til å slukke brannen sjøl. Opp med en luke på et piperør og inn med slangen. Etter fem minutter var det slukket.
Jeg kjørte ned til bommen for å vente på brannvesenet... det tok bare en time.... Da køm det en -73 Mercedes med fulle blålys durende gjennom skauen. Bak kom en privatbil med brannsjefen.
-73 Mercedes. Utrolig stilig.

Vel, jeg hadde satt opp en stige så de skulle komme seg opp på taket for å feie pipa. Jeg sa fra til han som skulle opp at han måtte plassere stigen selv, men han sa den sto bra, tok tak i stigen og tok en sving rundt mot veggen. Den sto overhodet ikke støtt.
Feiinga gikk greit og sjefen tok bøtta med sot og gikk for å tømme den bak låven. På vei tilbake kom beina hans først og gubben gikk rett i bakken.. Noe is under snøen :-) He he...
Da alt var klappet og klart kom det jaggu to biler til oppover veien. Med blålys!! Himmel... De kom fra Vinger. Har en mistanke om at det ble utbetalt et aldri så lite tillegg for uttrykning i romjula...
Nuk om da. Etter en røyk og litt skravling, fant den ene av kara ut at nå måtte han hjem å mjølke....

Stilig...


I midten av januar var bar det oppover igjen. Da hadde det snødd ganske så mye, så vi tok en telefon for å få sjekket føreforholdene. Joda, det skulle gå greit. Vi brukte tre forsøk på å komme opp bakken til Østerby fordi det lå altfor mye snø der. Samban ville gå ut fordi vi havnet ganske så nærme kanten på veien. Men vi kom opp.
På kvelden tok vi en runde rundt Varaldskogen i bil. Da så vi noen vidunderlige spor.
Ikke vanskelig å se forskjell på rev og gråbein. :-)


Det er ikke lett å se hvor mange dyr som har gått her, men vi vet at det vat to.
Lenger sør fant vi og spor etter en hel gjeng. Dagen etter var det på med truger og Pia og jeg gikk en runde for å se hvor de hadde gått. Da vi traff på sporene, var det ferske skispor der. Faen! Likte det dårlig. Det er litt for mange gråbeinhatere i dalstroka innafor. Vi fulgte sporene mot veien igjen og der kom Per Øyvind gjennom krattskogen. Gikk tilbake til Østerby. PØ ringte sin kontaktmann og fikk greie på at det var forskere som hadde fulgt ulvesporene. Puhh...
Helgen etter var vi oppe igjen. Det hadde snødd,(veien opp var brøytet), og alt lå til rette for sporing.
Per Øyvind kom opp på søndagen og vi dro til et sted hvor det var dagsferske spor. Fulgte sporene med bil til dyra hadde tatt av fra veien i sprang. Tydelig at vi ikke var langt bak. På med truger, og etter en stunds krøkking i særdeles trangt terreng, hadde dyra tatt snarveien ned en bratt skråning og vi gikk tilbake, en opplevelse rikere.
Grunnen til at jeg sjanser på å skrive om gråbein, er at det er omtalt i avisa der oppe, så de som har dårlige tanker i skallen vet allerede om dem. Er forøvrig en flokk på sju dyr.
Revirmarkering.

Her har hele gjengen vært.

Hvor mange har det gått her da tro?? (7)


Tilslutt har jeg lyst til å fortelle om den nye karen vi har fått i kosten hjemme: Reidar. Han dukket opp i desember en gang, og nå etter jul har vi gitt ham litt å tygge på så nå har han slått seg til på gården.

Reidar Rådyr.

Ikke spesielt sjenert. Ca 3 meter mellom oss... Koselig.