8,6 kilo av skogens gull....
Kantarell med bacon og fløte.. Ikke rart en blir feit...
Elgjakta var unnagjort på to dager, så den skapte ingen problemer for utfartstrangen vår. Slakteplassen ligger på tomta, så utover i oktober var det stor pågang av rev som ville ha litt gratis lettfanget føde. Per Øyvind rigget til et viltkamera og vips fikk vi et bilde av en av gjengen.
Årets siste fisketur gikk til Abbortjern i slutten av september. Det var like dødt som det hadde vært store deler av sommeren. De eneste som tok, var et par "svenskefisk" som ikke hadde lagt på seg nevneverdig det året de hadde bodd i tjernet. Har en mistanke om at det er litt for stor kamp om føden i noen av disse tjerna.
Trenger neppe noe Grethe Rohde kurs denne gitt...
Jeg skal komme tilbake med statistikk over fjorårets fangst i et senere innlegg. Det ble ikke satt ut fisk i høst, så nå skal det bli spennende å se til våren om det har hjulpet noe på kondisjonen til de som har overvintret.
November var relativt rolig. Vi fikk en ny leieboer på Østerby. Vi så ham(henne) bare en gang, men sporene var tydelige. En grevling flyttet inn i kjelleren.
Hi-inngangen er en sprekk mellom to steiner i kjellermuren. Det er spor frem til hullet og det er jord på steinene. Pia reagerte en del på lyder vi ikke hørte, så vi regnet med at det var leieboern som hadde fest under gulvet. Vet ikke helt hvordan vi skal få drevet inn husleia......:-)
V dro opp for å feire nyttår på skogen tredje juledag. Vinteren hadde vært mild, og det var ikke spådd sprengkulde. Det var heller ikke snø å snakke om. Jeg benyttet en av de fine solskinnsdagene til å gå sjutorps- leden sammen med Pia. Det var en del is der snøen hadde smeltet, men i skogen var det snøfritt.
Nærmeste nabo; Lebiko.
Kissalamp. Et utrolig vakkert sted som desverre står for fall.
På Valli er det bare jordkjelleren som står igjen.
Riitamäki, ledens eneste komplette finnetorp. Her med linselus!!
Lomstorp. Legg merke til den gigantiske jordkjelleren.
Det er fott utsikt langs leden mellom Lomstorp og Svartbekken. Prøv å følge stien på bildet...
Svartbekken er vår nærmeste nabo på svensk side. Her bor det folk (svensker) hele sommerhalvåret.
Dagen etter den flotte turen så det slik ut utenfor kjøkkenvinduet:
Da ble det ikke flere langturer på lusa og meg. Det var forøvrig deilig å være på skogen fordi det var første året vi hadde skåla full av fin ved. Slapp den evindelige kløyvinga hver dag.
Fredagen hadde vi inntatt middagen og satt på kjøkkenet og sløva da det plutselig kom en brummelyd fra ovnene. Shit! Det kunne bare være en ting: pipebrann! Jeg stormet ut, og joda, en vulkan av svart røyk og flammer sto opp fra pipa. Jeg visste ikke helt hvor mye pipa tålte, så jeg løp inn og hentet bikkjene og plasserte dem i bilen. Så ringte jeg Godseiern for å få ham til å ringe brannvesenet. Prøvde sjøl, men fikk bare en svenskeradd på tråden som fortalte at nummerte jag prøvde ringa inte var osv...
I mellomtiden hadde samban stengt luftspjelene og tømt ovnene for ved. Jeg fant ut at det ikke var noen vits i ta sjanser på pipa, så jeg brukte brannslukningsapparatet til å slukke brannen sjøl. Opp med en luke på et piperør og inn med slangen. Etter fem minutter var det slukket.
Jeg kjørte ned til bommen for å vente på brannvesenet... det tok bare en time.... Da køm det en -73 Mercedes med fulle blålys durende gjennom skauen. Bak kom en privatbil med brannsjefen.
-73 Mercedes. Utrolig stilig.
Vel, jeg hadde satt opp en stige så de skulle komme seg opp på taket for å feie pipa. Jeg sa fra til han som skulle opp at han måtte plassere stigen selv, men han sa den sto bra, tok tak i stigen og tok en sving rundt mot veggen. Den sto overhodet ikke støtt.
Feiinga gikk greit og sjefen tok bøtta med sot og gikk for å tømme den bak låven. På vei tilbake kom beina hans først og gubben gikk rett i bakken.. Noe is under snøen :-) He he...
Da alt var klappet og klart kom det jaggu to biler til oppover veien. Med blålys!! Himmel... De kom fra Vinger. Har en mistanke om at det ble utbetalt et aldri så lite tillegg for uttrykning i romjula...
Nuk om da. Etter en røyk og litt skravling, fant den ene av kara ut at nå måtte han hjem å mjølke....
Stilig...
I midten av januar var bar det oppover igjen. Da hadde det snødd ganske så mye, så vi tok en telefon for å få sjekket føreforholdene. Joda, det skulle gå greit. Vi brukte tre forsøk på å komme opp bakken til Østerby fordi det lå altfor mye snø der. Samban ville gå ut fordi vi havnet ganske så nærme kanten på veien. Men vi kom opp.
På kvelden tok vi en runde rundt Varaldskogen i bil. Da så vi noen vidunderlige spor.
Ikke vanskelig å se forskjell på rev og gråbein. :-)
Det er ikke lett å se hvor mange dyr som har gått her, men vi vet at det vat to.
Lenger sør fant vi og spor etter en hel gjeng. Dagen etter var det på med truger og Pia og jeg gikk en runde for å se hvor de hadde gått. Da vi traff på sporene, var det ferske skispor der. Faen! Likte det dårlig. Det er litt for mange gråbeinhatere i dalstroka innafor. Vi fulgte sporene mot veien igjen og der kom Per Øyvind gjennom krattskogen. Gikk tilbake til Østerby. PØ ringte sin kontaktmann og fikk greie på at det var forskere som hadde fulgt ulvesporene. Puhh...
Helgen etter var vi oppe igjen. Det hadde snødd,(veien opp var brøytet), og alt lå til rette for sporing.
Per Øyvind kom opp på søndagen og vi dro til et sted hvor det var dagsferske spor. Fulgte sporene med bil til dyra hadde tatt av fra veien i sprang. Tydelig at vi ikke var langt bak. På med truger, og etter en stunds krøkking i særdeles trangt terreng, hadde dyra tatt snarveien ned en bratt skråning og vi gikk tilbake, en opplevelse rikere.
Grunnen til at jeg sjanser på å skrive om gråbein, er at det er omtalt i avisa der oppe, så de som har dårlige tanker i skallen vet allerede om dem. Er forøvrig en flokk på sju dyr.
Revirmarkering.
Her har hele gjengen vært.
Hvor mange har det gått her da tro?? (7)
Tilslutt har jeg lyst til å fortelle om den nye karen vi har fått i kosten hjemme: Reidar. Han dukket opp i desember en gang, og nå etter jul har vi gitt ham litt å tygge på så nå har han slått seg til på gården.
Reidar Rådyr.
Ikke spesielt sjenert. Ca 3 meter mellom oss... Koselig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar